Det lille røde huset

Helgen i Monterrico var utrolig varm og slitsom. Fredagskvelden var veldig rolig og vi bestemte oss for å legge oss tidlig. Da vi gikk ned på soverommet og Irene skulle titte oppi baggen hennes, var baggen invadert av kakkelakker. Jeg som brått har blitt livredd for smådyr, løp så fort jeg kunne ut av soverommet. Så smarte som vi er, hadde vi pizza i baggen. Dette jafsa de i seg. Kokkene som var "en smule" tøffere enn oss, tømte både vesker og bagger mens de lo godt av pinglene fra Norge. De vakke redd for noe. Vi sov der bare en natt, og la oss inn på hotell dagen etter. Ja, vi er pinglette.


Da lørdagen kom, ble vi sendt ut for å gi ut "flyers" (flygeblader). Siden jeg klarte å si opp til flere ganger at vi ga ut "flowers" var det mange som lo godt.

På kvelden hadde barsjefen ikke så mye system over noe som helst, så det ble mye ekstra arbeid midt i rush-tida. Manglet omtrent alt mulig. Hvilken barsjef glemmer å kjøpe inn øl liksom? Da sjefen gikk og la seg, hadde vi ansvar for baren og ikke minst musikken. Selvfølgelig satt vi på Åge Aleksandersens "leva livet" og DDE med "Her blir det liv".

Vi kom hjem sent på søndagen og la oss veldig tidlig. Ved tolvtiden våknet jeg at hele rommet mitt ristet. Til og med senga jeg lå i, ristet. Det varte bare i noen sekuder. Da jeg våknet nesten morgen forsto jeg ikke helt hva som hadde skjedd. Hadde jeg drømt det? Ingen av de andre studentene hadde merket det og jeg ble litt skuffet over at det ikke var ekte. MEN, da vi spiste lunsj hadde studentene hørt fra lærene sine at det hadde vært et kraftig jordkjelv og folk hadde dødd nor i Guatemala. Så nå har jeg opplevd det også.