Semuc Shampey

Hvor skal jeg begynne? Jo, på fredag ettermiddag dro vi fra Antigua og skulle kjøre hele 8 timer til Semuc Shampey. Vi hadde blitt advart om et kraftig regnvær, men håpet på det beste. Vi dro sammens med en gjeng amerikanere og briter. Og amerikanere er virkelig noe for seg selv. Guatemalere flest er ikke så veldig gode til å planlegge og vi var selvfølgelig flere enn det var plass til i bussen. Vi klarte å grine til oss plass i bilen til han ene guiden ved å si at vi ble veldig fort bilsyke. Noe som medførte at vi ble gjengens pingler, resten av turen og fikk mange sympatiske spørsmål utover helgen om vi følte oss bra.

Etter frokost , dagen etter, dro vi opp mot fjellet i en ganske så ustabil pick-up. Vi satt/sto rundt 20 stk på en bil. Bilen var virkelig ikke ny og den startet bare i fart. Den stoppet en gang i en oppoverbakke og begynte å rulle nedover igjen. Det var min første ”Nå død jeg!” opplevelse. Men den stoppet etter noen meter og vi kjørte videre. Vi kjørte sånn ca 40 min og på veien fikk jeg virkelig se noe jeg aldri hadde sett før. Antigua (byen jeg bor i) er nemlig ikke såå ulik en annen typisk ”sydenby” bortsett fra at det er indianere her og endel tiggere. Så, byen er ganske oppdatert og det cruser mange spreke biler i gatene. Men, på turen opp til fjellet fikk jeg se små trehus og skur hvor folk levde så ufattelig simpelt. Små barfota barn med skittene og hullete klær titta på bilen som kjørte fordi med store øyne. Der levde de faktisk hundre år tilbake. Det var virkelig en opplevelse. Fikk dessverre ikke tatt så mange bilder fra kjøreturen for det regner og var litt redd for å ødelegge kamera.

Da kjøreturen var over begynte klatre/gå turen oppover. Og det er noe jeg aldri skal gjøre igjen. Jeg har ikke akkurat den beste kondisen, og jeg slet virkelig med å komme meg opp på fjellet. Jeg ble selvfølgelig den siste i rekka og pesa og slet meg oppover. Da jeg var litt over halvveis ble jeg skikkelig svimmel og følte meg så utrolig kvalm. Dette var ikke kroppen min glad for gitt. Jeg kjangla oppover som en full person mens jeg babla at jeg var svimmel på spansk til guidene. Jeg var så nær ved å gi opp og bare rulle ned igjen, men jeg tenkte bare; ”Nei, victoria. Dette skal du klare!”

Jeg kom meg opp, og helte ned med vann og en hvetebolle. Jeg brydde meg vel ikke om utsikten. Etter at jeg fikk igjen pusten og klarte å se bare en av hver person bestemte jeg meg får å se utover landskapet og det er jeg glad for nå. Det var så mektig og så vakkert. Vakrere utsikt finner man nok ikke. Brått kom det en haug gamle guatemalske damer som sikkert var 1.20 høy og smila og knippsa bilder. De virka ikke slitene i det hele tatt… tror jeg bør begynne å trene…

Vi gikk ned til vannet og tok på bikini og badet i det deilige turkise vannet. (Nå kan dere misunne meg) Jeg hoppet uti, gikk opp igjen, hoppet uti, og gikk opp igjen. Tror ikke jeg helt hadde kommet til meg selv enda. Brått skulle vi klatre ned en foss og vi måtte hoppe ned små klipper for å komme oss dit. Jeg var såå med helt til jeg så fossen og tusla tilbake igjen. Litt pingle er jeg.

Men, det er bare litt det. For jeg tok meg skikkelig sammen og sa ja til å gå inn i grotta. Jeg har hatt litt klaustrofobistendenser, og hadde bestemt meg før jeg dro at jeg ikke skulle bli med inn. Men, brått sto jeg i bikini og et stearinlys i hånda, klar for å gå inn i batmans hule. Og det var ikke bare en vanlig grotte. Det var en grotte med vann. Så vi måtte svømme med lys i hånda eller i munn. Og vi måtte gå inn i små hull, deretter kom vi ned i en dusj med vann og jeg pesa etter luft som aldri før. Jeg ble faktisk bæsja på av en flaggesmuss. Hele opplevelsen var rett og slett skikkelig kult. Virkelig glad jeg gjorde det. Men, jeg var livredd alle lysa skulle slokne for da hadde vi et problem…

Dagen avslutta med at vi satt oss i ringer og ble dratt av strømmen i en elv ned til bilen vår. Det var skikkelig kult! Det heter for mini-rafting. Men, vi måtte holde oss til venste for på høyre side var strømmen skikkelig farlig. Jada, ikke alt er like trygt på slike turer, men alle klarte seg og dro hjem med et stort smil og en liten forkjølelse.