Å ta forvel med Irene var helt grusomt. Vi har levd oppå hverandre i 4 måneder og fått en nært vennskap. Selv om vi antagelig ses igjen i slutten av mai, var det trist. Jeg gråt hele veien til flyplassen.
Hjemreisa gikk ganske fint for seg. Ingen forsinkelser eller dramatikk. Liker fortsatt ikke amerikanere. De er en skummelt folkeslag. Da jeg møtte en haug med nordmenn på gaten til Oslo i New York, fikk jeg en litt "jeg skal til norge" følelse. Hadde vært mange måneder siden jeg hadde sett så mange nordmenn på en gang. Satt på en benk for meg selv og smilte for øre til øre.
Jeg var ganske ør i hode siden jeg ikke hadde sovet stort på 2 døgn og følte ikke så mye. Jaja, da var jeg hjemme igjen. Hei, venner. Hei, mamma. Oj, Maya hei. Var ikke noe magisk over seg. Jeg var hjemme, sånn var det!
Søndagen var "møte alle dagen". En koslig gjensyn. Norsk mat og egen seng. Endelig! I dag skal jeg til stromstad og spise Pizza. Nam!
1 kommentar:
Jeg hadde tenkt å holde meg, ikke begynne å gråte. Men da du la baggasjen i bilen og jeg skjønte at NÅ drar hun.. Da var jeg ikke tøff i trynet lenger... Jeg er glad for at den siste kvelden var akkuratt som kveldene pleide å være. Vi satt i vinduskarmen, prata. Meg og deg. Savner deg veldig mye. Jeg tenker på deg hver dag.
Legg inn en kommentar